Bilde 1: 50 millioner år gamle Dorudon skjelett, Wadi al-Hitan, ved å fly [ CC BY-SA 2.0 ], via Wikimedia Commons.
Vi har sett at en ny bok, Adam og Genomet -her, medforfattet av den teistiske evolusjonisten Dennis Venema, er påvirket av den mytiske 'krigførings tesen'.
Boken informerer for eksempel leserne om at det grunnleggende spørsmålet i Galileo-affære fra det 17. århundre var "den nye vitenskapens troverdighet og dens oppfattede trussel mot bibelsk autoritet." Som vi så, er dette den falske evolusjonære fortolkningen av historien -lenke. Krigførings-tesen er en myte, og Galileo affæren er kanskje favoritt-eksemplet for evolusjonister.
Etter å ha inngått diskusjonen med denne delen av Whig-historien, introduserer Venema vitenskapelige bevis som han mener gjør evolusjonen overbevisende. Han begynner med fossilregistreringen. Dette er litt overraskende, gitt hvor dårlig teorien tar utgangspunkt i det fossile beviset. Senere i boken vil Venema si at ifølge evolusjonen burde virkelig nye funksjoner være sjeldne: Én av tingene som evolusjonen forutser, er at sjelden vil noen funksjon i en evolusjonær linje være virkelig "ny". [37]
Dette er et eksempel på en evolusjonær prediksjon som har gått veldig galt, og fossile historien gir en mengde eksempler. Som vi har forklart mange ganger, er fossilregistrets generelle karakter nettopp det motsatte av hva evolusjonister hadde forventet. Snarere enn det tradisjonelle evolusjonære tre-mønsteret av nye arter som gradvis opptrer over tid, avslører fossilrekorden nøyaktig motsatt. Strata viser flere utbrudd av nye arter som dukker opp på scenen, etterfulgt av en utdøing.
Dette er opp-ned. Som et juletre har du en bred vifte av grener og kvist på bunnen eller begynnelsen, og over tid er det en innsnevring etter som arten går tapt i utryddelser. I stedet for at et tre blir stadig bredere over tid fra en smal begynnelse, viser lagene ofte det motsatte mønsteret.
Selvfølgelig er det langt mer komplisert enn denne enkle analogien, men det som er viktig er at fossilspillet avslører så mange "eksplosjoner" av nye arter. Den såkalte "kambriske eksplosjonen" -her, er den mest berømte, men det er flere andre. I disse hendelsene vises nye arter plutselig i fossilregisteret. Ikke bare vises mange "virkelig nye" trekk, men helt nye linjer vises også.
Klart nok falsifiserer fossilregisteret gjentatte ganger denne utviklingsforutsigelsen.
I et godt eksempel på bekreftelsesavvik demper evolusjonister ofte viktigheten av disse fossile dataene og forfalskningene de presenterer. Faktisk, blir disse noen ganger ignorert helt.
Og slik er det med Venemas behandling av fossilregistreringen. Han appellerer til det generelle mønsteret av fossilregisteret, og til det spesifikke eksempelet på utviklingen av hvaler. Sistnevnte er hans primær eksempel på hvorfor fossileregisteret er så sterkt bevis for evolusjonen.
Bilde 2. Mange spesifikke trekk ved hvalarter
En samling fossiler kan arrangeres fra landpattedyr til hvaler, noe som nettopp er nødvendig for evolusjon siden hval er pattedyr. Tanken er at pattedyr først utviklet seg på land, og så dro visse arter seg tilbake i vannet, og introduserte dermed pattedyr til marine miljøer.
Venema er enig i at noen av disse fossile artene kanskje ikke er i den faktiske slaget som fører til moderne hvaler. Det er bra fordi litteraturen illustrerer ofte disse artene som å danne en ren, enkel linje fra gamle pattedyr til moderne hvaler.
Mens man kan tegne en linje mellom fossilarter, er det faktum at det er mange arter som tyder på mer av en busk enn en gren, og en slik linje blir pålagt dataene i stedet for å leses ut av dataene.
Og hvis disse artene oppsto fra evolusjonen, og hvis den moderne hval stammer fra en slik overgang fra land til sjø, så ville det som vanlig være et ganske bra mysterium. For en god overgang, inkludert tap av bakre lemmer, sliping av tenner og bekkener, mens de utvikler en rekke nye funksjoner, må det ha skjedd relativt raskt. Se mer om hval -lenke.
De nye funksjonene inkluderer den vannrette halen med sin unike vertikale propellbevegelse, den store filtermatningskjeven og evnen til å gi levende fødsel og nære barn i havmiljøet. Den sist ankomne til fellesskapet kunne svømme, dykke og ernære seg bedre enn de fleste fisk og haier. Alle mulige evolusjonsscenarier kan forklare hvorfor hvalen oppnådde slike avanserte ferdigheter, men de er spekulative. Hvalens akvatiske dyktighet avviser ikke evolusjonen, men det reiser spørsmål om hvordan vi kan være så sikre på at den påståtte evolusjonære forandringen skal ha skapt hvalen.
Hvorfor er evolusjonister så opptatt med mønstrene av fossilregisteret, og eksempler som den fossile sekvensen skal ha ført til hvalen? Ja, det gir en god sekvens, men det er mange spørsmål om hvordan tilfeldige mutasjoner kan oppnådd slike heltedåder. Og det er mange andre aspekter av de fossile dataene som er problematiske, for eksempel de mange "eksplosjonene".
Dette er alvorlige bevisproblemer, og det virker som fossilene ville være det siste som evolusjonister ville appellere til. Hva skjer? Svaret er som vanlig at evolusjonistens sikkerhet kommer fra metafysikk, ikke vitenskap. Tanken er ikke at hvallignende fossiler beviser evolusjon direkte, men at de motbeviser noen forestilling om at Gud selv skapte dem selvstendig. Derfor må de ha utviklet seg. Venema gjør flere slike argumenter. Her er en av hans passasjer (utheving lagt til):
Selvfølgelig kan noen kanskje hevde at det bare behaget Gud som Skaper, å skape en rekke ikke-relaterte arter på denne tiden i jordens historie som tilfeldigvis foreslår et evolusjonært forhold. Mange kristne finner dette troverdige; Men merk deg hvordan denne typen argument aldri kan utelukkes av ytterligere bevis . Eventuelle tilleggsarter som vi finner i fossilregistreringen, ville da bare være flere separate arter som Gud valgte å skape på dette tidspunktet. Denne forklaringen etterlater også forskere ribbet for en hypotese å teste i videre forskning. Hvis arten vi observerer i fossilregistreringen er Guds direkte, spesielle skapninger, vil vi ikke nødvendigvis finne et mønster i fossilregistret . Stilt overfor en slik forklaring ville en forsker ikke ha mulighet til å gjøre forutsigelser om hva som skal finnes i fossilregistreringen på bestemte tidspunkter. [1. 3]
Her legger Venema to sterke argumenter. For det første er det det klassiske argumentet fra intellektuelle nødvendighet for evolusjon. Vitenskap, slik Venema argumenterer, vil ikke fungere med kreasjonisme. Venema forklarer at slik creationism (i) ikke er sårbar for beviset, (ii) gjør det umulig å danne testbare hypoteser, og dermed (iii) lar forskere ikke kunne foreta spådommer.
Dette er argumenter fra vitenskapens filosofi som krever evolusjon. Vi må ha evolusjon for å kunne gjøre vitenskapen riktig. Kreasjonismen må utelukkes.
Denne metafysikken gjør det vitenskapelige beviset irrelevant og ironisk nok evolusjon usynlig og ikke sårbar for bevisene. Fossile arter som opptrer brått i strata, spiller ingen rolle når ditt filosofiske argument gjør skapelsen uforsvarlig. Som vanlig er det evolusjonære argumentet skyld i den samme kritikken det reiser.
Bilde 3. Forsøk på oversikt (ID varierer litt i forhold til makroevolusjon)
For det andre er det det gamle teologiske argumentet om hvordan Gud ville skape verden. I stedet for å bruke mønstre som virker tilfeldig for oss, bør Gud fylle designplassen tilfeldig. Venema fortsetter å komme med de vanlige evolusjonære argumentene om at mønstrene vi observerer er usannsynlige. Det evolusjonære premiset her er at alternativet til evolusjon er en tilfeldig utforming av arten. For eksempel skriver Venema:
"Sannsynligheten for pattedyr karakteristika (som å ha hår og mate ungdommen med melk, samt en rekke definerende skjelettegenskaper) som oppstår i en separat, ikke-relatert slektning, er et ganske stort sprang." [14]
Dette argumentet henger helt og holdent i tilfeldig design som det eneste alternativet til evolusjon. Enten er arten utformet tilfeldig, eller så er det evolusjon. Dette resonnementet går tilbake i århundrer, og som Venema har forklart, innebærer tro på hvordan Gud ville skape verden. Med andre ord er det religiøst.
Hva om Gud ikke nødvendigvis ville skape artene tilfeldig? I så fall mislykkes evolusjonistens kraftige argument. Det ville være fatalt for hele stillingen. Med andre ord, henger det evolusjonære argumentet helt på et dumt, 'stråmann-krav' om Gud.
I studier av argumentene for evolusjon finner jeg at de faller i to brede kategorier: filosofiske argumenter om mennesket, kunnskap og vitenskap; Og religiøse argumenter om Gud. På typisk vis har Venema appellert til begge disse langvarige kategoriene av sterke argumenter for evolusjon.
Hvis evolusjonistens premiser er korrekte, så er evolusjonen en 'no-brainer'. Vi må være evolusjonister - uavhengig av det vitenskapelige beviset. Artene som kommer fra tilfeldige årsaker, som for eksempel mutasjoner, gir ingen mening vitenskapelig, men vil være 'et must'. Som vanlig styrer religion og filosofi vitenskapen.
Denne nye boken er enda et eksempel, i en lang rekke arbeider som går tilbake til Darwin og tidligere, om hvordan evolusjonsteori er vår moderne mytologi. Nye arter som kommer ut av ingenting -kritikk her. Fantastiske design som stammer fra tilfeldige mutasjoner -her. Og alt dette hevdes å være et faktum. Hvis du ikke kan se et problem med dette, så må du være en epikureer -person som lever for å nyte -her.
Oversatt av Asbjørn E. Lund
(Bildene sto ikke i opprinnelig artikkel, evt. untatt det 1., og er satt inn av undertegnede, se lenke i Bilde-nr)